Omkledningstid som arbeidstid: dette sier loven

Klokken er 05.50, og garderoben lukter fortsatt vaskemiddel fra nattevasken. Arbeidstøyet henger ferdig strøket på kroken, vernestøvlene står klare under benken, hjelmen venter på hylla over. Du drar opp glidelåsen, strammer stroppen på vernebrillene, sjekker at hørselsvernet sitter riktig. Ute er det fortsatt mørkt, kollegaen din i naboskapet nikker uten å si noe, for klokken er tross alt 05.50 og ingen har lyst til å prate ennå. Ti minutter senere går du inn på gulvet, og der, ifølge vaktlisten, begynner arbeidsdagen din klokken 06.00.

Noe skurrer likevel i det regnestykket. De ti minuttene i garderoben var ikke fritid. Du valgte ikke selv å ta med arbeidstøyet hjem og skifte på kjøkkenbenken, for reglementet krever at det skjer på stedet, av hygieniske grunner, av sikkerhetsgrunner, eller ganske enkelt fordi utstyret eies av arbeidsgiveren og ikke skal ut av bygget. Er påkledningen pålagt og umulig å gjøre andre steder, hvorfor er den da ikke en del av selve jobben?

Spørsmålet er langt fra unikt for én yrkesgruppe. Det gjelder renholderen som må ta på hansker og engangsforkle før hun rører en kjemikalieflaske, vekteren som knapper uniformen og fester radioen før runden starter, sykepleieren som bytter til avdelingens arbeidstøy av smittevernhensyn, og operatøren i næringsmiddelindustrien som må gjennom hårnett, hansker og vernesko før hun i det hele tatt får lov til å nærme seg produksjonslinjen. Overalt der uniform eller verneutstyr er et krav og ikke et valg, dukker det samme spørsmålet opp: hvor mange minutter forsvinner, hver vakt, før klokken som teller offisielt begynner å gå.

Hva sier regelverket egentlig

Arbeidsmiljøloven definerer arbeidstid som tiden arbeidstakeren står til arbeidsgiverens disposisjon. Det høres ut som en åpen dør for garderobeminuttene, men Arbeidstilsynet er klare på hovedregelen: tiden du bruker på å komme deg til jobb og skifte til arbeidstøy, regnes i utgangspunktet ikke som arbeidstid. Det finnes ett lovfestet unntak, og det er talende. For dem som jobber med asbest er det et uttrykkelig krav at tiden som brukes til å skifte og dusje, skal telles som arbeidstid. Prinsippet er altså allerede anerkjent, foreløpig bare for én ekstremt farlig bransje, og debatten om hvorfor det samme ikke skal gjelde andre der bekledningen er like pålagt, er langt fra over.

Høyesterett har for øvrig tatt selve spørsmålet om når arbeidstiden begynner og slutter, i den mye omtalte Kårstø-saken fra 2001. Ansatte ved Statoils anlegg mente at også gangtiden fra hovedporten til oppmøtestedet innenfor anlegget skulle telle med. Retten sa nei, men begrunnelsen er selve nøkkelen til garderobespørsmålet: det avgjørende er ikke om du befinner deg på arbeidsgiverens område eller er underlagt regler der, men om du på det tidspunktet faktisk utfører en arbeidsoppgave. Å gå en sikkerhetsgodkjent rute er ingen arbeidsoppgave. Å ta på seg utstyr som loven eller arbeidsgiveren krever, før du overhodet får lov til å tre inn i reparten, ligner langt mer på en oppgave enn på en spasertur, og det er nettopp derfor spørsmålet fortsatt reises, særlig i helse- og pleiesektoren.

Der regningen ikke går opp

Nettopp der regelen møter hverdagen, oppstår gnisningene. Ti minutter i garderoben, ganger et titalls ansatte, ganger hver vakt, hver måned, blir fort en post ingen har ført regnskap med. Og uten et tidspunkt å vise til, blir spørsmålet om vaktens reelle start og slutt et rent ord mot ord: den ansatte husker at hun sto i garderoben allerede 05.50, arbeidsgiveren har bare loggen som sier 06.00, og ingen av delene er dokumentert noe sted. Det er nøyaktig i det tomrommet tvister om overtid, om skiftbytte og om hva som faktisk skal telles med, får næring.

Beviste tider løser ikke rettsspørsmålet i seg selv. Om tariffavtalen din gir betalt omkledningstid eller ikke, er fortsatt et spørsmål for avtaleverket og loven, ikke for et registreringsverktøy. Men uten et pålitelig tidsstempel har ingen av partene noe å diskutere ut fra. For den ansatte betyr det at minuttene som faktisk skyldes, kan kreves og dokumenteres, i stedet for å forsvinne i en vaktliste som runder av til hele og halve timer. For arbeidsgiveren betyr det et regnskap som stemmer fra første dag, og et bevis klart til bruk den dagen et verneombud, en fagforening eller Arbeidstilsynet stiller det samme spørsmålet du selv stilte i garderoben: når begynte egentlig denne vakten?

Løsningen begynner med et tidspunkt

Løsningen, i prinsippet, er ikke å avgjøre hva loven eller tariffavtalen din sier om betaling for skiftetid, det er ikke opp til et registreringssystem å bestemme. Løsningen er å sette et pålitelig, geo-datert stempel akkurat der prestasjonen reelt begynner, enten det er ved inngangsdøren, ved garderoben eller ved oppstart i reparten, avhengig av hva som er avtalt eller fastslått i din bransje. Et slikt tidspunkt, knyttet til sted og øyeblikk, og eksporterbart den dagen noen spør, flytter diskusjonen om vaktens grenser fra hukommelse til fakta.

Det er nøyaktig den jobben GeoTapp gjør: et tap ved inngang og et tap ved utgang, med posisjon og klokkeslett registrert for hver enkelt ansatt og hvert enkelt sted, klart til å hentes ut den dagen regnskapet, eller en tvist, krever det.

Så neste gang noen spør nøyaktig når vakten din begynte, i garderoben eller på gulvet, har du et tall å svare med, ikke et anslag. Vil du se hvordan et geo-datert tidsstempel ser ut i praksis for teamet ditt?