Arbeidsbelastning som psykososial risiko: 4-3 og arbeidsgivers ansvar

Når man tenker på arbeidsmiljø, ser man gjerne for seg det fysiske: stillaset, vernebrillene, det tunge løftet. Men arbeidsmiljøloven ser videre enn som så. Den regner også det psykososiale med, og der er arbeidsbelastning og tidspress en risiko på linje med de fysiske farene. En medarbeider som dras for hardt, for lenge, er et arbeidsmiljøproblem, selv om ingen har løftet noe tungt.

Loven sier det rett ut. Arbeidet skal legges til rette slik at det ikke gir uheldige fysiske eller psykiske belastninger, og arbeidstakeren skal ikke utsettes for en uforsvarlig arbeidsbelastning. Det betyr at du som arbeidsgiver har en plikt til å vurdere belastningen, ikke bare den fysiske, men presset, tempoet, hvor mye som hviler på hvem. Og en plikt til å vurdere noe forutsetter at du kan se det.

Det er her det blir vanskelig, for arbeidsbelastning er en lite synlig fare. Et dårlig stillas ser man. En skjev belastning, derimot, bygger seg opp stille: det er alltid de samme to som tar de lange dagene, alltid den samme som stiller opp når noen er syk, uke etter uke. Ingen enkelt dag ser dramatisk ut. Det er summen som sliter folk ned, og summen er nettopp det ingen har oversikt over.

Mange bedrifter håndterer dette på følelse. Det går stort sett greit, folk sier ifra om det blir for mye. Problemet er at folk ofte ikke sier ifra før det er for sent, og at en følelse ikke er en kartlegging. Kommer det et tilsyn, eller verre, et sykefravær eller en utbrenthet med bedriften som årsak, holder ikke svaret vi trodde det var greit. Da spørres det etter hva du faktisk visste, og hva du gjorde.

Belastning er et mønster, ikke en magefølelse

Det gode er at arbeidsbelastning, så uhåndgripelig den virker, faktisk lar seg se, hvis du måler. Timedata over tid forteller en historie: hvem som stadig havner på de lange dagene, hvem som tar overtiden gang på gang, hvilke uker som hoper seg opp for hvilke personer. Det er ikke kontroll av folk, det er det motsatte. Det er å oppdage en skjev belastning mens den fortsatt kan rettes, før den blir et sykefravær eller en konflikt.

Å kartlegge er ikke å gjette

Arbeidsmiljøloven ber deg kartlegge risikoen. En kartlegging bygget på inntrykk er ikke en kartlegging, det er en gjetning med fint navn. En kartlegging bygget på faktiske timer, derimot, kan du legge fram, og den kan du handle på: omfordele, ansette, justere et turnusmønster. Forskjellen mellom de to er forskjellen mellom å oppfylle plikten og å tro at man gjør det.

---

Å vurdere arbeidsbelastningen uten å registrere timene er som å vurdere om en ryggsekk er for tung ved å se på den. Den ser kanskje grei ut. Men du vet det først når noen har båret den en hel dag, og da er ryggen allerede vond.

Oversikten som gjør faren synlig

Det du trenger er ikke et overvåkingssystem, men en oversikt som blir til mens arbeidet skjer. Timene registreres i det øyeblikket de jobbes og summerer seg selv, person for person, slik at mønsteret kommer fram av seg selv. Da ser du den skjeve belastningen på et skjermbilde, ikke i etterpåklokskap.

Det er det GeoTapp gir deg. Ett trykk for å starte, ett for å slutte, og arbeidstiden står fast, geolokalisert og uten at noen kan endre den i stillhet. Ukesummer og mønstre vokser fram av seg selv. Den psykososiale risikoen arbeidsbelastning er ikke lenger noe du må ane, det er noe du kan se, dokumentere og gjøre noe med.

Så det ærlige spørsmålet: vet du, akkurat nå, hvem i bedriften som har dratt det tyngste lasset de siste ukene? Hvis svaret er en magefølelse, se her hvordan timedata gjør belastningen synlig.